Personlige belønningsmekanismer

Alle belønningsmekanismene i kroppen - både de personlige og de sosiale, gir personlig tilfredsstillelse. Både de personlige og sosiale kjemikaliene gir mennesket belønning ved å fremkalle gode følelser. Det er ikke dette som skiller dem fra hverandre.

Det som gjør at vi har valgt å dele dem i personlige og sosiale mekanismer, er hvordan man aktiverer dem. De personlige belønningsmekanismene kan man aktivere selv. Men for å få tilgang på belønningen fra sosiale belønningsmekanismer, er man avhengig av andre mennesker.

La oss først se på de personlige.

 

Endorfiner og EndoCannabinoider

Oppgaven til de to første kjemikaliene er å sørge for at vi holder oss i fysisk aktivitet. Helst så mye som mulig. De arbeider sammen, der jobben til endorfiner er å skjule smerte. Jobben til endocannabinoider er å belønne aktiviteten.

Endorfin skilles ut i kroppen ved anstrengelse, som f.eks en treningsøkt. Evolusjonært har mennesket vært avhengig av å kunne jakte på byttedyr over lengre distanser og ofte over lang tid. Vi er hverken de sterkeste eller de raskeste, men vi er blant de mest utholdende. Endorfiner gjør at man ikke merker det fysiske ubehaget etter hvert som muskler blir nedbrutt – det kjenner man først senere, når endorfinene har forlatt kroppen.

Latter er et godt eksempel. Det føles godt når man ler. Men hvis man ikke klarer å stoppe, blir det smertefullt etter hvert. Det man fysisk gjør når man ler, er å vrenge rundt på alle de viktige organene som sitter i mageregionen. Men man kjenner det ikke, fordi endorfiner maskerer smerten. Men så renner endorfinene ut, og man får vondt. Men endorfinene føles godt – man blir glad av å le.

Fysisk anstrengelse gjør også at man utskiller EndoCannabinoider i kroppen. Dette er stoff som er nært beslektet med cannabis, men som kroppen utskiller naturlig. Det er belønningen for å ta i skikkelig på en treningsøkt. Endocannabinoider føles godt, og endorfinene skjuler smerten.

Dette er grunnen til at svært aktive personer ofte har en innstilling om at «En dag uten trening er en dag uten mening». Det de i praksis gjør, er å jage utskillelsen av dette stoffet.

En enkel måte å dra nytte av dette i et arbeidsmiljø er å legge inn aktive pauser, eller tilrettelegge for mer generell aktivitet. Det er disse kjemikaliene som gjør at det fungerer så godt på humøret. Økt blodsirkulasjon skjerper også konsentrasjonsevnen, noe som kommer godt med når man er på jobb.

 

 

Dopamin

 

Hvordan fungerer det?

Dopamin er designet for å sørge for at vi får i oss nok mat og at vi bruker tiden vår fornuftig.

Se for deg en jeger fra steinalderen. Han er på leting etter bytte. Det øyeblikket han finner han et spor, skiller kroppen ut en liten dose dopamin. Han følger sporet videre, og etter en stund finner han et nytt spor som er ferskere. Kroppen skiller ut en litt større dose dopamin. Han nærmer seg, og får små doser for hver bekreftelse for at han er på riktig spor. Slik fortsetter det helt til han endelig har felt byttet sitt. Da skiller kroppen ut en stor dose dopamin, og man føler en sterk følelse av mestring og glede. Målet er nådd.

Dopamin sørger for å holde oss fokusert på målet. Det gir en begrenset godfølelse hver gang vi foretar oss noe som bringer oss nærmere, og gir oss en massiv godfølelse når målet er nådd.

 

Det er dopamin som gjør at det er nyttig å skrive lister over oppgaver man skal utføre. Hver gang man krysser ut en ting på listen, skiller kroppen ut en liten dose dopamin. Dersom man gjør noe som ikke står på listen, så blir man fristet til å skrive det på i ettertid. Da får man både en dose med dopamin for å ha utført oppgaven, og en dose for å ha krysset den av listen.

Dopamin er visuelt betinget. Dersom man konkretiserer målet i noe håndfast, vil man få mer dopamin enn hvis man bare utfører oppgaven.

Lister er en effektiv måte å sørge for at kompliserte oppgaver med flere ledd går etter planen. Spesielt viktige blir de når oppgavene ikke intuitivt henger sammen med det endelige målet. Da blir det for komplisert å visualisere for oss selv at det vi gjør bringer oss fremover. Så listene hjelper oss med det, og forsterker den dopaminen man får ved å bli ferdig med et delmål. Man kan knytte delmålene opp mot frister, og dermed sørge for at man får en ekstra godfølelse når man klarer å overholde fristene.

Prosjektledelse er et godt eksempel på en rolle der både personlige og sosiale belønningsmekanismer har stor innvirkning på fremgangen i prosjektet. Arbeidsmetodikken, som f.eks bruk av Gantt-diagram eller liknende flytskjema, baserer seg på dopaminbaserte strukturer. Samtidig involverer gjerne prosjektet flere mennesker, som alle har andre krevende oppgaver parallellt med prosjektet. Da vil det være nyttig for prosjektlederen å også kjenne de sosiale mekanismene for å kunne strukturere komminukasjon og rapportering på en måte som gjør at man får høy prioritet. Med andre ord kan en prosjektleder med innsikt i kroppens personlige og sosiale belønningsmekanismer, kunne benytte kroppens forskjellige belønningsmekanismer systematisk for å øke sannsynligheten for at prosjektet følger prosjektplanen. 

 

 

Visjoner

Det at dopamin er visuelt betinget er grunnen til at man skal skrive ned målene sine. Vi trenger noe konkret å forholde oss til, slik at kroppen belønner oss hver gang vi gjør noe som får oss nærmere målet.  Mange organisasjoner bruker mye ressurser for å sørge for at selskapets visjon er tydelig for alle ansatte. Man ønsker at det endelige målet skal være tydelig forankret og synlig for alle ansatte. Man ønsker at alle ansatte trekker i samme retning.

Det er spesielt viktig i større organisasjoner, der det er mange forskjellige personer som beveger seg i forskjellige retninger. Når man har en tydelig visjon vil alle vite hvor de skal, og medarbeidernes egne planer og målsetninger vil automatisk trekke i den samme hovedretningen – mot visjonen.

Men da er det også viktig å sørge for at man lager en visjon som er konkret og håndfast. Hvis man har en abstrakt visjon, f.eks «Vi skal bli markedsledende», så vil ikke mennesket klare å se det for seg. Og da vil heller ikke det personlige belønningssystemet fungere. Det er derfor det kalles «Visjon». Dersom målet er abstrakt, så er det ikke en visjon. Da er det en ambisjon, og det vil ikke ha like stor effekt.

 

Resultatbasert lønn

Selgere benytter ofte incentivmodeller som emulerer denne belønningsmetodikken. De har gjerne konkrete salgsmål som trigger en bonusutbetaling, kanskje i kombinasjon med en form for provisjon for hver ny kunde de drar inn. Dette er en dopaminintensiv belønningsstruktur. For hvert vellykkede ledd i salgsprosessen, så utskilles mer dopamin i kroppen, før man til slutt får en stor dose når salget closes.

Alle varianter av resultatbasert lønn benytter i en eller annen form dopamin som belønningsmekanisme.

 

Skyggesiden

Dopamin er hjelpsomt og effektivt i et balansert miljø. Men det har en skyggeside som man må være klar over. Det er ekstremt avhengighetsskapende.

Det blir tydelig dersom man ser på andre ting som gjør at kroppen skiller ut dopamin. De eksemplene som oftest trekkes frem er koffein, nikotin og alkohol. Men også mer hverdagslige ting, som underholdning på skjerm, gjør at kroppen skiller ut dopamin. Dette er grunnen til at det er vanskelig å legge det fra seg.

Det er dopamin som gjør at det er vanskelig å vente med å sjekke mobilen om du får en tekstmelding når du er ute og kjører. Man hører en lyd fra mobiltelefonen, og får en liten dose dopamin. Og når man plukker den opp og leser, så skilles det ut enda en dose dopamin. Og når man svarer på meldingen, så skilles det ut enda mer.

Overdreven og ukontrollert bruk av sosiale medier, nettaviser og dataspill er i ferd med å bli et samfunnsproblem. Vi begynner å se konturene av at vårt nye digitale forbruksmønster ikke er sunt, og det er foreløpig forsket lite på omfanget av konsekvensene. Men vi kan se noen mønstre som gir oss grunn til å være varsomme. Og når man forstår hvordan dopaminet fungerer som en personlig belønningsmekanisme, så er det lett å trekke paralleller. Vi har statistikk som viser at unge mennesker, helt ned i barneskolen, viser større grad av rastløshet, konsentrasjonsproblemer, humørsvingninger og lærevansker. Og dette sammenfaller særdeles godt med symptomene som oppstår når dopaminnivået i kroppen ikke balanseres på en god måte.

Med andre ord er det særdeles viktig å forstå de negative effektene av dopamin, når man planlegger hvordan man skal legge opp incentivsystemene i bedriften. Man ser at det er høyere grad av utskiftning i miljøer der man har en ubalansert bruk av personlige belønningsmekanismer i bedriften. For dopamin er kortvarig. Det er designet for å sørge for at vi får i oss mat og får ting gjort. Det gir ingen varig følelse av tilfredsstillelse. Så dersom man har en ubalansert belønningsstruktur, så vil man oppleve at medarbeiderne raskt beveger seg videre til andre selskaper, i søken etter mening og tilhørighet. Dopamin er et "meg-kjemikalie". Det skaper ingen lojalitet.

 

Kontroll og balanse

Men vi nevnte under «Menneskets operativsystem» at kroppen vår er svært avansert, og den har kontrollmekanismer som er designet for å sørge for at de negative effektene av det helt nødvendige dopaminet blir nøytralisert. Det er en av oppgavene til de sosiale belønningsmekanismene.

Det er de sosiale belønningsmekanismene som gir den varige tilfredsstillelsen. Der de personlige belønningsmekanismene skaper glede og begeistring i en kort periode, vil de sosiale belønningsmekanismene skape varig tilfredshet, stabilitet og omsorg. Det er dette systemet som er velutviklet i organisasjoner som klarer å opprettholde en overvekt av givere.

Hvordan det systemet fungerer, skal vi se nærmere på i den neste delen - "Sosiale belønningsmekanismer".