Kroppens alarmsystem

Innledningsvis i Kulturbygging fortalte vi at evolusjonen har programmert kroppen vår til å agere ut fra to enkle mekanismer. 

       1 - Gjøre mer av det som er bra for oss

       2 - Gjøre mindre av det som er farlig for oss

Nå har vi vært igjennom noen av belønningsmekanismene som påvirker oss mest i det daglige, både personlig og sosialt. De har som oppgave å sørge for at vi gjør det som er i vår beste interesse. De fokuserer mest på å gjenta handlinger som er bra for oss.

Det vi foreløpig har brukt lite tid på, men som er vel så viktig, er hvordan man reagerer når man befinner seg i det kroppen identifiserer som en faresituasjon. Det dreier seg fortsatt ikke om bevisste tanker og bekymringer. De vil naturligvis komme, men de er en konsekvens av det vi skal gå inn på nå. Vi holder oss fortsatt i biologiens verden - de signalstoffene som kroppen instinktivt utskiller som respons på omgivelsene. 

Vi skal se nærmere på den mest vanlige responsen fra kroppens alarmsystem. Vi skal se på det første leddet i kroppens løp-eller-kjemp respons, og hvordan det påvirker oss i en arbeidssituasjon.

 

Kortisol

Kortisol er følelsen av stress og angst.

Vi deler dette kjemikalet med alle sosiale pattedyr. Det er et tidlig varslingssystem, og anses som det første trinnet i «flykt-eller-kjemp» systemet vårt. Det mest vanlige eksempelet å benytte for å forklare hvordan det fungerer, er å se på hvordan en flokk gaseller reagerer når et rovdyr nærmer seg. De går rolig rundt på savannen med hodet ned mot marken og gresser. Så tror én av gasellene at de hører noen raslelyder i nærheten. Hodet spretter opp, og gasellen er umiddelbart på vakt.

Det er det kortisol gjør med oss. Det er designet for å holde oss i live. Når kortisol frigjøres i kroppen, så skjerpes alle sansene umiddelbart. Hjerterytmen øker, adrenalinet pumpes ut i blodet. Musklene pumpes opp med glykogen. Vi blir klare til å velge mellom kamp eller flukt. Sansene blir hypersensitive, og vi blir paranoide. Vi søker intenst etter faren rundt oss

Alle som har opplevd en dramatisk situasjon på nært hold, har et forhold til hvor sterkt dette kjemikalet er. Hvis man er trøtt og sliten, blir man våken og energisk på et øyeblikk. Dersom man har drukket alkohol, så kjennes man edru igjen umiddelbart. Alkoholnivået i blodet er det samme, men sansene blir så skjerpet at man ikke merker det før kortisolnivået går ned igjen. Det er en særdeles effektiv overlevelsesmekanisme.

 

Smittsomhet

Det som gjør kortisol så effektivt blant sosiale pattedyr, er at når noen sanser at en i flokken er nervøs – så blir de også nervøse. Det er ekstremt smittsomt. Når den ene gasellen løfter hodet, så løfter alle gasellene hodet. De hørte ingenting. De så bare at en i flokken ble stresset. Og da blir alle stresset. Alle begynner å søke etter faren. Og en av de som ikke hørte noe i det hele tatt ser rovdyret, og begynner å løpe. De andre gasellene har fortsatt ikke sett rovdyret, men begynner også å løpe i samme retning. Alle løper, og alle overlever. Evolusjonen har designet det slik, fordi det gir flokken som helhet den beste muligheten for å overleve.

I næringslivet er det særdeles viktig å være kjent med denne mekanismen. La oss se på hvordan rykter opptrer i et arbeidsmiljø. Det er oktober, og man ligger bak budsjettet. Man kommer på jobben på mandag, og en eller annen kommer med en kommentar om at de har hørt noe om at det kan bli permisjoner. Alle blir stresset. Hva mener du? Hva har du hørt? Og så sprer det seg. Medarbeiderne begynner å bli paranoide, og tenker igjennom sine egne handlinger og valg. Man blir risikoavers, og flytter fokus fra å være givende og ta vare på andre – til å passe sin egen rygg.

Det er det kortisol gjør – det stresser oss. Det prøver å holde oss i live.

Se tilbake på eksempelet med den dramatiske situasjonen. Se for deg at man får et sjokk. En venn faller og slår seg, og responderer ikke straks. Kortisol gjør jobben sin, og man blir skjerpet og klar til aksjon. Så får man kontakt med vennen, og ser at alt står bra til. Det gikk fint. Man puster lettet ut. Kortisolet forlater kroppen – hjerterytmen går ned igjen, og man slapper av.

 

Konsekvenser

Kortisol skal ikke være i systemet vårt lenge. Det skal varsle oss om en akutt fare, og gjøre oss parat til å gjøre det som er nødvendig for å overleve. Og når faren er borte – så skal det ut. Det er et akutt system som er ekstremt energikrevende. For å klare å sette oss i stand for å flykte eller kjempe, så stenger kortisol ned en rekke andre systemer i kroppen, som kroppen anser som mindre viktige i en akutt faresituasjon.

Det stanser ting som vekst. Man trenger ikke at fingernegler og håret vokser akkurat der og da, så kortisol stanser det systemet midlertidig. Et annet system som det stanser er immunforsvaret vårt. Man trenger det ikke der og da. Da skal kroppen bruke hele sitt system på å overleve.

Det er ikke meningen at man skal ha kortisol lenge i systemet. Det skal fort inn – og fort ut.

Men når man går på jobb i et miljø der man ikke føler at vi hører hjemme, så får man små drypp med kortisol kontinuerlig. Nå man ikke føler seg trygg, og føler at man må se seg over skulderen hele tiden, så vil kroppen respondere med å frigjøre mer kortisol. Det gjør at man blir selvsentrert, og man utvikler paranoide trekk som egentlig ikke ligger i ens natur. Man slutter å gi, og begynner å ta. Og smitteeffekten er stor.

Kortisol svekker immunforsvaret, noe som ofte vil resultere i sykefravær. Og siden kollegene også har et høyt kortisolnivå i kroppen, så vil det være større sannsynlighet for at de tenker at det ligger mer bak sykemeldingen. Kanskje det har vært en konflikt? Har kollegaen fått en beskjed som satte dem ut av spill? Og så fortsetter ryktene å gå, og mer kortisol frigjøres blant medarbeiderne. Det kollektive problemet vokser.

En av de tingene som kortisol stenger ned, er kroppens produksjon av oksytocin. Hvis man jobber på et sted der man ikke føler seg trygg og ivaretatt, så blir man rent biologisk mindre empatisk og mindre omtenksom overfor sine medmennesker. Man bryr seg mindre om hverandre, fordi man er for opptatt av å ta vare på seg selv. Og man tar med seg den kjemiske ubalansen hjem fra arbeidet, og inn i familielivet.

 

Måtehold

Kortisol anses som et prestasjonsfremmende middel som kroppen skiller ut naturlig. Og det er riktig. Det er mange situasjoner i arbeidslivet der man har stor nytte av kortisol. Når noe uventet og dramatisk skjer, så kan det hende at man må reagere raskt, effektivt og uten kompromisser. Noen ganger er kontroll viktigere enn tillit. Da kan man ha stor nytte av den ekstra energien og det ensporede fokuset som kortisol skaper.

Men det skal bare vare en kort periode, til situasjonen er avverget. Deretter skal kortisolnivået ned. Skuldrene skal ned. Immunforsvaret og oksytocinnivået skal gjenopprettes, og tilliten skal få fortsette å blomstre. Giverne skal igjen få rom til å bidra til at alle presterer på et høyt nivå, og bli anerkjent og belønnet for det.

 

Fortsett til "Hvordan omsette dette til praksis".